HVERDAGSMAGI OG HJERTEKLEMMER

Alle som kjenner meg vet at jeg prater med alle. Jeg slår av en prat med alle som vinker med over, eller smiler, eller spør etter veien. Jeg husker en gang at en kinesisk turist stoppet meg i Oslo og personen sa ingen hadde stoppet – men personen spurte da bare om veien?! Siden jeg er en pratemaskin la jeg selvsagt inn litt tips, spurte hvor personen var fra etc. Men jeg ble skamfull over at folk ikke hadde stoppet når personen hardt prøvde å stoppe noen.

Vennen mine her i Australia ler litt av hvor mange gamle mennesker jeg snakker med før de engang tenker på å stå opp på morgenen. Men seriøst den eldre generasjonen har ikke en telefon de stirrer i, eller ørepropper i ørene når de går ned på stranden på morgenen. De sier god morgen, smiler, eller slår av en prat med meg når jeg spaserer ned på stranden mens solen så vidt titter opp. Jeg har reflektert over hvor fin start på morgenen disse øyeblikkene er; hvordan de får meg til å smile, varmer hjerte mitt litt og faktisk får meg til å starte dagen bedre.

Jeg får også en god følelse av at jeg kanskje gjorde en annen persons dag hakket bedre. Men å snakke med gamle mennesker har aldri vært veldedighet fra min side, det gjør meg gladere, og det gir meg perspektiv. For i dag er det nesten uvanlig å slå av en prat med noen man ikke kjenner, fordi når man sitter på offentlig transport, går en tur eller venter på noen ser man i telefonen. Jeg vil ikke miste evnen min til å kommunisere med mennesker jeg ikke kjenner. Hvordan skal jeg da bli klokere eller utvide horisonten min.

I dag morges stod det en sikkert 80 år gammel mann i bølgene. Han holdt i et kosteskaft så ikke bølgene skulle rive han over ende. Han vinket meg ned til seg. Jeg var i power-walk modus men selvfølgelig tok jeg av hodetelefonene mine og gikk ned til den eldre mannen. Han fortalte meg om naturkreftene i havet, hvordan han lekte i bølgene som liten og sønnene sine. Så der stod vi med bena i havet og så utover horisonten. Jeg delte min historie og han sin.. Turen min ble kortere, men adskillig rikere.

Så kanskje vi før telefonene tar overhånd skal bli litt flinkere til å utfordre oss selv til å se opp fra telefonen, smile og si hei til mennesker. Vi vet aldri hvor mye vi kan redde noens dag, eller vår egen med et smil eller et hallo. Eller hva det kan lede til..

Så her er min utfordring til meg selv og deg…

Hva om vi hver dag smiler, slår av en prat eller gir et kompliment til en fremmed?

Tar hode opp fra telefonen, løfter blikket og er litt spontant sosial igjen – jeg vil være litt 1990 igjen jeg….

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *